Jeg skriver om å inhalere deg, et ubestemt subjekt og relativt entall, flertall, snart skriver jeg om henne igjen, er henne igjen, jeg har forsinket teen riot baby og fortsatt ikke nok baller til å ta det på alvor. Jeg røyker ikke hasj, jeg blir ikke med deg hjem, jeg henger ut vinduet og smugrøyker lucky strikes mens jeg hører wild world om og om igjen. 1111111111001010, data.

Jeg er ung og dum til evig tid og ja jeg kan godta det en annen dag, i morgen tidlig etter klokka ti, jeg er ung og dum jeg trenger sigg jeg trenger hasj jeg trenger nærhet jeg trenger å aldri vise meg så patetisk som nå

og oppløsning.

Alle delene i kroppen min sier bli her og la oss dra samtidig og om hverandre.

Jeg er yngre nå enn jeg var med deg, jeg er yngre enn jeg har vært noensinne.
Og ingenting vet jeg, ingenting om livet eller noe annet. Bare at det har ikke alltid vært sånn, at alt vil endre seg igjen, at sola kommer nærmere, at jeg kommer til å kjenne hud under fingrene igjen, at alt annet vil forsvinne etterhvert, at jeg puster kald luft inn og varm luft ut, at jeg har et hjerte som banker og organer som jobber. At det er nok det som er livet, et hjerte som banker og organer som jobber. At noen snart må si “det hjelper ikke å synes synd på seg selv, det hjelper ikke å røyke seg høy, ingenting hjelper egentlig, alt bare går over i noe annet, alt går alltid over”

Travel through time, jeg er fjorten år og selvmedlidende. I morgen kan jeg være seksten, atten eller førtitre. Men i kveld er jeg fjorten år, jeg svarer ikke når mobilen piper og verden går til helvete slik den bare kan når man er fjorten og så tynn at man går inn i seg selv.

Jeg møtte en gutt. Jeg kjenner ham ikke, men han gjorde meg trygg på samme måte som du alltid kunne. Da han holdt meg eller tok på håret mitt. Jeg vet ikke om jeg ser ham igjen, men likevel. Det finnes andre som kan holde meg slik du gjorde. Jeg trenger å vite det. At de finnes, at de lever, at de kanskje en dag ser meg og smiler. Kanskje de tenker at hun der skal jeg passe på.

Men mount eerie synger meg alltid tilbake til deg, selvom kroppen min snart ikke husker deg lenger.

En gang før deg hadde jeg en kjæreste som så på meg noen ganger og tok tak i meg, som for å holde meg fast. Han sa at han ikke forstod at jeg ville resie, han ble skremt av øynene mine, hvordan så jeg vekk fra ham og opp mot himmelen, som et slags fuglemenneske. Jeg husker at jeg lå ved siden ham og så på hvordan bakken liksom tok ham i mot, som om han hørte til der. Og kanskje er det slik, at noen av oss er trær og er ment for å vokse høyt og bli mektige, men jeg kan aldri bli mektig. Jeg må videre nå snart, jeg må følge vindene og løpe, kjøre og puste inn mer luft enn jeg kan bære, slik at luften tilslutt bærer meg.

Jeg vil bare sette meg på et tog og dra avsted, jeg kan ikke fortsette i disse gatene, det kommer bare å lede til at jeg brenner alt til grunnen. Så det ikke er noe som kan holde meg igjen her. Jeg kjenner meg så rastløs, jeg kjenner det ekstra på kroppen om høsten, i de siste varme vindkastene som drar mot havet eller forsvinner inn i himmelen. Hvorsomhelst. Kjenner ikke du det også? Vil du ikke dra med meg?